Jeg er _SÅ_FREAKED_UT_

Så hey, dette er skummelt. Veldig skummelt. Og ganske gøy, derfor skriver jeg om det her, men også veldig skummelt. Sånn beyond creepy egentlig. Skolen min har en klasse for special kids, altså folk med downs og sånt. ASP-klassen kaller vi den bare. Der går det en liten jente. Hun er skikkelig keen på meg, forståelig nok så heit som jeg er liksom, og nå har det gått litt for langt.

I starten var det ganske søtt. Hun fikk kameraten sin til å rope på meg og hilse på henne og alt sånt mens hun stod i bakgrunnen og ikke turde snakke. Så begynte lappene å komme. Lapper i skapet mitt. Ikke så mange, men, hey, LAPPER i skapet. Hun visste hvilket SKAP jeg hadde. Den ene lappen var ikke fra henne heller, men fra noen som mente jeg prøvde meg på dama hans, og den ble avsluttet med "vi". Truende tone. Okeeeei.

Og nå har det gått for fuckings langt. Har lenge lagt merke til at hun forfølger meg rundt og stirrer på meg, men det tenkte jeg ikke så mye over. I dag tidlig tok jeg en morgenrøyk utenfor og stod ute litt. Da stod hun også der(vi tar samme trikk, fra national hvertfall) og bare stirret på meg i steden for å gå inn. Så gikk hun mot inngangen etter en liten stund. Bortsett fra at hun ikke gikk inn, hun stod bak hjørnet og stirra på meg, halvveis bortgjemt.

Og senere på dagen ble jeg hentet ut av en jente i klassen som smålo og syntes det var søtt. Så kom flere bort og fikk høre om det. Og det var mange som visste litt om dette. Noen som hadde sett henne holde mobilen opp mot meg. Noen som hadde sett bilder av meg på mobilen hennes. Ja, hun sitter og TAR BILDER AV MEG på trikken og andre steder. Tror hun tok et i dag tidlig også.

Om noen kan si hvor man får tak i tasergun, si fra plz.

Hurra for å holde seg oppdatert her, ja.

Da var det nesten 5 måneder siden sist.. Så har vel skjedd mye siden sist I guess. Vel, en av mine beste venner er ikke en venn lengre av div. grunner hun hadde, jeg har roa skummelt ned på kakespisingen, jeg har nesten starta og så slutta å røyke, hengt altfor mye rundt i byen, driti meg ut her, driti meg ut der, oh, og jeg hadde visst kjæreste en periode også O_o Lawl@me for å glemme å skrive absolutt alt her inne.

Så kommer jeg til å klare å være mer aktiv her fra nå av? Jeg håper det. Jeg vil blogge om, eh, spill, musikk, film, venner, kjærlighet, livet mitt og det er vel egentlig alt generelt. Så har jeg ingen lesere, men så vil jeg jo egentlig bare få det ut.

Så praktisk talt snakker jeg med meg selv! Yay, jeg er gal! Vel, i følge visse folk er jeg jo psykopat, så jeg er vel kanskje det. Eller schizofren. DA blir det bra å spise space brownies i vinterferien, wohoo!

Fredag

Endelig fredag. Skulle ønske jeg kunne si det. Men annenhver fredag er litt verste dagen i uka for meg, tragisk nok. Skole fra halv ni til kvart over tre er ikke spesielt ille, men det er den mest stressende og kjedelige likevel. Spesielt når de andre fredagene er så utrolig deilige i forhold, blir kjempefrustrerende med de fredagene som ikke er digge.

Det er rart med det. Menmen, jeg overlever jo. Er glad i helgene mine, jeg. Selv om jeg har starta å like hverdagene mer og mer nå også. Mest takket være diverse folk jeg har blitt bedre kjent med nå, Synne, Jeanette, Christiane, Christiane og sånn. Glad for det, de er koselige mennesker.

Sånn ellers har jeg lite å si nå. Følte for å skrive litt, ganske enkelt. Har engelsktime, er fremføringer, og folk er virkelig ikke gode i engelsk her... Vondt å høre på, så bare konser på å skrive litt. Nå er det om Sørafrika. Javel. Presentasjon om det vi har hørt fem ganger i tre forskjellige fag. Hurra. Bare hold kjeft, vi vet det alt. >_>

Min presentasjon? Har om Japan og blandede kulturer der, med noen folk. Jeg har om engelsk i Japan. Har ikke trengt å gjøre så mye, kan nok til en presentasjon i hodet. Funker greit. Menmen. Forhåpentligvis har jeg noe interessant å prate om her en gang snart eller noe ja det tror vi på selvsagt.

Kommuanarkistisk Kakearmé.

Jeg og venninna mi, Synne(som er sinnsykt tøff, dere som har møtt henne vet hva jeg mener. Ikke at noen leser dette enda, men dere vet det), har startet et eget politisk parti. Kommuanarkistisk Kakearmé. Putt det på stemmeseddelen 2009, er du snill. Vi har ikke fått det inn på valglista enda, men det kommer! Vi jobber for øyeblikket med å utforme partiprogram, saker og liknende. Snart holder vi underskriftskampanje for å få komme inn på valglistene. 

Hvordan kom vi på det? Vi diskuterte litt om våre egne meninger. Jeg er kommunist, hun er anarkosyndikalist. Siden vi selvsagt er smartere enn alle andre bestemte vi for å teame opp om et kommuanarkistisk parti. Og vi er glade i kake. Enkelt og greit. Vi skal i regjering, og gjøre Norge om til et kommuanarkistisk samfunn, et perfekt samfunn. Hvordan har vi ikke planlagt helt enda, men det kommer nok. 

Kan nevne litt av planene våre, hvertfall. For det første. Kollektivtrafikk. Gratis for folket, og i så god stand at forsinkelser blir en stor, stor sjeldenhet. 

Dessuten har vi SVÆRE planer for å forbedre Norge med kake. Det er hovedsaken vår, kake altså. Kake er løsningen på svært mange problemer, faktisk. Barn i Afrika som sulter? Kake. Den ideen kom Marie Antoinette med allerede før den franske revolusjonen! Hun var riktignok på feil side av revolusjonen, men dog. Kake skal også benyttes for å få orden på de fattige i Norge. =Oslo var en GOD idé, men alt i alt trengs det noe bedre. Løsningen? De skal få lære seg og bake samt få selge kaker på gaten! Da kan de spise det som blir til overs også, så slipper de å sulte. 

Sånn, det var det jeg har å si for nå. Skal prøve å skrive mer aktivt etter hvert, men no promises. Husk, stem Kommuanarkistisk Kakearmé 2009! 

Ny dag, nye muligheter : D

Teknisk sett er det en ny dag. Klokka er over midnatt. Så nye muligheter. Jeg er helt klar for å kaste de bort : D 

Hva bedriver så jeg denne natten? Hah, det er så tragisk at jeg ikke egentlig har lyst til å blogge om det en gang. Menmen, er vel ingen grunn til å ikke gjøre det, så noen kan få glede av det hvertfall. Om du som leser dette har skadefryd, da. Og ler av elendige historier. Ja, jeg er depressiv i natt, blir sånn av og til. Om du leser litt av det jeg skriver, venner du deg nok til det.

Tingen er at jeg feiler veldig hardt med jenter. Spesielt en jente akkurat nå, som jeg er redd jeg kan ha ødelagt ting med. Kanskje det bare er paranoia, jeg er flink til å være paranoid når det kommer til slikt. 

Noe annet jeg er flink til, er å lyve. Gjør det så ofte at jeg ikke tenker over det en gang, bare for å gjøre en situasjon enklere for meg. Kanskje det er derfor jeg feiler med jenter? "vær ærlig" er rådet man får, men det er jeg dårlig på å følge. Prøver akkurat nå, så kanskje det går. Eller kanskje ikke? Får dere vel vite i en senere blogg. 

Når vi først snakker om "senere". Det er så mye man gjør "senere". Angrer, f.eks. Angrer jeg på noe? Mye, egentlig. Nei, faktisk ikke. Nå løy jeg igjen. Det er mye man skulle tro jeg angret på, men jeg gjør det ikke. Har gjort mye feil, men jeg gjorde det, og jeg liker meg sånn jeg er. Skulle bare ønske jeg kunne vise andre det oftere. Innesluttet, er man? Javisst! 

En gang må være den første...

Fra nå av heter jeg Vladimir.

Det bestemte jeg meg for på søndag, da jeg var ute med noen venner av meg i byen. Nei, jeg var ikke på noen som helst form for rus, jeg bruker ikke slikt. Alkohol har jeg drukket en gang, og det var temmelig gøy, men nei. Ikke er jeg egentlig gammel nok heller, 17 år av alder, og fremdeles er det nesten ni måneder til jeg er 18.

Det er forøvrig en ganske morsom tilfeldighet, for det er samme dag jeg får lov til å endre navnet mitt offisielt til Vladimir. Yepp, samme dag som jeg faktisk har LOV til å drikke meg sørpandes full, har jeg også lov til å endre navnet mitt til Ølbrille Von Heroinhausen. Nå som jeg ikke har lov derimot, kan jeg ikke endre navn med mindre mine foreldre skriver under.

Og hvordan overtaler du egentlig foreldrene dine til å la deg hete Vladimir i steden for Eirik?

Ja, jeg er etnisk norsk. Ren norsk, hundre prosent så vidt jeg vet. Mine foreldre er norske, mine besteforeldre er norske, og mine oldeforeldre er norske. Så vidt jeg vet, da. Morfar er fra Nordnorge, så mulig jeg har littt same i meg, men ikke så vidt jeg vet. Russisk VET jeg at jeg ikke er.

Så hvorfor Vladimir? Si det. Mange grunner, egentlig. Mest av alt er det et sosialt eksperiment. Jeg er glad i slikt, det skal jeg innrømme. Jeg er glad i å eksperimentere slik, teste folks reaksjoner på oppførsel som ikke samsvarer med det "vanlige" å gjøre. Littt på utsiden av det sosiale er jeg nok ja, men jeg har masse gode venner og lider ingen nød. Så jeg bryr meg ikke, og gjør som jeg vil.

Slik har jeg holdt på lenge. Det har vel kommet naturlig, gjennom hele barndommen var jeg "utenfor", en av "nerdene", og jeg startet relativt tidlig å tenke over det. Jeg spilte pokemon før noen annen, og da det ikke var kult lengre, var jeg han som fortsatte. Jeg syntes det var fascinerende å se hvordan bekjente(jeg vil nødig kalle de "venner", da de fleste av de bare var folk jeg hang med for å ike være alene. Med unntak av nær EN person i lange tider, faktisk), som jeg VISSTE syntes pokemon var morsomt å spille, straks syntes det var patetisk og "barnshli!" da de "kule" mente.

Jeg tenkte ikke veldig over det, de ønsket å være en av de, greit nok, de fikk gjøre som de ville. Derimot nærmemerket jeg hvordan de ved alle muligheter det var noen "kule" i nærheten, prøvde å latterliggjøre meg. Uten at de ble noen kulere av det, de var fremdeles bare tapere for de andre. Det jeg derimot startet å tenke over, var hvordan de kunne endre identitet så fort. Hvordan de kunne gå direkte fra "skal vi finne på noe i dag" "til "hahahaha nerd!", bare for å virke kul foran noen de bare hadde overfladisk kjennskap til. Ja, det var nok det som trigget nysgjerrigheten min.

Men nå babler jeg, og bare så det er nevnt, det var ingen klage over "den grusomme, vonde barndommen min". Slettes ikke, jeg likte barndommen min jeg. Jeg gjorde det jegville, og selv om jeg ikke hadde for mange venner, kjente jeg ikke til noen annen tilværelse. Dessuten var jeg en ganske kjedelig fyr. Hva gjorde dette med meg?

Tenk deg om. Hvorfor er du sånn du er? Mange vil si "vet ikke". Jeg vet, for jeg tenkte over det mens jeg vokste opp. Jeg vet rimelig godt hvordan jeg har blitt den jeg er i dag. Jeg har nemlig tilpasset meg, med viten og vilje, personligheten jeg hadde, men forbedret den.

Jeg tok noe jeg har peiling på, pokemon f.eks., og hvordan er jeg i dag? Jeg skal arrangere turneringer i det, og har hauger av kontakter å diskutere det med. Ganske flink er jeg også, vunnet flere turneringer før.

Jeg likte Metallica. Hvordan er jeg i dag? Ikke for å skryte, men jeg har temmelig stor kunnskap om metal og haugevis av undergrunnssjangre. En god del rock også, men i mindre grad. For mye indierock jeg ikke liker til at jeg har blitt kjent med sjangeren.

Jeg likte gothere, og en dag kjøpte jeg et naglearmbånd. Det bruker jeg fremdeles, forøvrig. Hvordan er jeg i dag? Jeg har en svær, svart frakk, med masse unødvendige metallbiter og ringer på, og bruker ingen andre klær enn svarte omtrent.

Jeg kommenterte homofobiske, kvinneundertrykkende og rasistiske kommentarer som ble brukt daglig på skolen min. I dag er jeg kommunist, Rødt-stemmer, og forkjemper for feminisme, antirasisme og antihomofobi.

Jeg prøvde en dag å nekte å gå i kirken på julegudstjeneste med skolen. Alt i 3.klasse nektet jeg å tro på gud, til tross for alle formaninger fra prestog lærere. I dag er jeg antireligiøs, spesielt jødedommen, islam og kristendommen. Jeg har vært bortom Church of Satan(Anton LaVey, filosofisk retning, ikke religiøs), selv om det var for egoistisk for meg. Jeg debatterer, kjemper mot obligatoriske kirketurer, vil fjerne den enorme statsstøtten statskirken får, og er for homoekteskap i kirken. Jeg bærer en Thorshammer rundt halsen, men bare som et tegn på metal-tilhørigheten min, folk/viking metal.

Alt dette har jeg tenkt over i lang tid, men aldri diskutert med noen. Nå poster jeg det offentlig på internett. Hvorfor? Det er interessant, å se andres synspunkter, eller det å bare ha det ute. Jeg er mer enn skrive-person enn en snakke-person. Derfor heter bloggen min "stille meninger", de skrives og postes, de snakkes ikke.

Og jeg må si, jeg synes det virker logisk at jeg er som jeg er. Og at jeg endrer navnet mitt. Jeg er vel bare en fan av å skille meg ut, være annerledes, og provosere. Av og til bare for å provosere. Virker det dumt? Kult, da har jeg provosert deg. Virker det smart? Takk :) Bryr du deg ikke? Sjekk innom en annen dag, så får vi se om jeg bedre klarer provosere deg. Denne bloggen var uansett mest ment som en distraksjon fra den svenske stemmen som prater sakte og kjedelig om gammel historie. Ja, jeg er på skolen. Vær så snill, ignorer skrivefeil I DETTE ENE INNLEGGET, send meg stille beskjed elns, men ikke klag over de. Jeg har skrevet hele dette innlegget uten å se, bare går fort gjennom etterpå før jeg legger ut, for "PC-lokket skal være nede!".

Until next time!
-Vladimir.