En gang må være den første...

Fra nå av heter jeg Vladimir.

Det bestemte jeg meg for på søndag, da jeg var ute med noen venner av meg i byen. Nei, jeg var ikke på noen som helst form for rus, jeg bruker ikke slikt. Alkohol har jeg drukket en gang, og det var temmelig gøy, men nei. Ikke er jeg egentlig gammel nok heller, 17 år av alder, og fremdeles er det nesten ni måneder til jeg er 18.

Det er forøvrig en ganske morsom tilfeldighet, for det er samme dag jeg får lov til å endre navnet mitt offisielt til Vladimir. Yepp, samme dag som jeg faktisk har LOV til å drikke meg sørpandes full, har jeg også lov til å endre navnet mitt til Ølbrille Von Heroinhausen. Nå som jeg ikke har lov derimot, kan jeg ikke endre navn med mindre mine foreldre skriver under.

Og hvordan overtaler du egentlig foreldrene dine til å la deg hete Vladimir i steden for Eirik?

Ja, jeg er etnisk norsk. Ren norsk, hundre prosent så vidt jeg vet. Mine foreldre er norske, mine besteforeldre er norske, og mine oldeforeldre er norske. Så vidt jeg vet, da. Morfar er fra Nordnorge, så mulig jeg har littt same i meg, men ikke så vidt jeg vet. Russisk VET jeg at jeg ikke er.

Så hvorfor Vladimir? Si det. Mange grunner, egentlig. Mest av alt er det et sosialt eksperiment. Jeg er glad i slikt, det skal jeg innrømme. Jeg er glad i å eksperimentere slik, teste folks reaksjoner på oppførsel som ikke samsvarer med det "vanlige" å gjøre. Littt på utsiden av det sosiale er jeg nok ja, men jeg har masse gode venner og lider ingen nød. Så jeg bryr meg ikke, og gjør som jeg vil.

Slik har jeg holdt på lenge. Det har vel kommet naturlig, gjennom hele barndommen var jeg "utenfor", en av "nerdene", og jeg startet relativt tidlig å tenke over det. Jeg spilte pokemon før noen annen, og da det ikke var kult lengre, var jeg han som fortsatte. Jeg syntes det var fascinerende å se hvordan bekjente(jeg vil nødig kalle de "venner", da de fleste av de bare var folk jeg hang med for å ike være alene. Med unntak av nær EN person i lange tider, faktisk), som jeg VISSTE syntes pokemon var morsomt å spille, straks syntes det var patetisk og "barnshli!" da de "kule" mente.

Jeg tenkte ikke veldig over det, de ønsket å være en av de, greit nok, de fikk gjøre som de ville. Derimot nærmemerket jeg hvordan de ved alle muligheter det var noen "kule" i nærheten, prøvde å latterliggjøre meg. Uten at de ble noen kulere av det, de var fremdeles bare tapere for de andre. Det jeg derimot startet å tenke over, var hvordan de kunne endre identitet så fort. Hvordan de kunne gå direkte fra "skal vi finne på noe i dag" "til "hahahaha nerd!", bare for å virke kul foran noen de bare hadde overfladisk kjennskap til. Ja, det var nok det som trigget nysgjerrigheten min.

Men nå babler jeg, og bare så det er nevnt, det var ingen klage over "den grusomme, vonde barndommen min". Slettes ikke, jeg likte barndommen min jeg. Jeg gjorde det jegville, og selv om jeg ikke hadde for mange venner, kjente jeg ikke til noen annen tilværelse. Dessuten var jeg en ganske kjedelig fyr. Hva gjorde dette med meg?

Tenk deg om. Hvorfor er du sånn du er? Mange vil si "vet ikke". Jeg vet, for jeg tenkte over det mens jeg vokste opp. Jeg vet rimelig godt hvordan jeg har blitt den jeg er i dag. Jeg har nemlig tilpasset meg, med viten og vilje, personligheten jeg hadde, men forbedret den.

Jeg tok noe jeg har peiling på, pokemon f.eks., og hvordan er jeg i dag? Jeg skal arrangere turneringer i det, og har hauger av kontakter å diskutere det med. Ganske flink er jeg også, vunnet flere turneringer før.

Jeg likte Metallica. Hvordan er jeg i dag? Ikke for å skryte, men jeg har temmelig stor kunnskap om metal og haugevis av undergrunnssjangre. En god del rock også, men i mindre grad. For mye indierock jeg ikke liker til at jeg har blitt kjent med sjangeren.

Jeg likte gothere, og en dag kjøpte jeg et naglearmbånd. Det bruker jeg fremdeles, forøvrig. Hvordan er jeg i dag? Jeg har en svær, svart frakk, med masse unødvendige metallbiter og ringer på, og bruker ingen andre klær enn svarte omtrent.

Jeg kommenterte homofobiske, kvinneundertrykkende og rasistiske kommentarer som ble brukt daglig på skolen min. I dag er jeg kommunist, Rødt-stemmer, og forkjemper for feminisme, antirasisme og antihomofobi.

Jeg prøvde en dag å nekte å gå i kirken på julegudstjeneste med skolen. Alt i 3.klasse nektet jeg å tro på gud, til tross for alle formaninger fra prestog lærere. I dag er jeg antireligiøs, spesielt jødedommen, islam og kristendommen. Jeg har vært bortom Church of Satan(Anton LaVey, filosofisk retning, ikke religiøs), selv om det var for egoistisk for meg. Jeg debatterer, kjemper mot obligatoriske kirketurer, vil fjerne den enorme statsstøtten statskirken får, og er for homoekteskap i kirken. Jeg bærer en Thorshammer rundt halsen, men bare som et tegn på metal-tilhørigheten min, folk/viking metal.

Alt dette har jeg tenkt over i lang tid, men aldri diskutert med noen. Nå poster jeg det offentlig på internett. Hvorfor? Det er interessant, å se andres synspunkter, eller det å bare ha det ute. Jeg er mer enn skrive-person enn en snakke-person. Derfor heter bloggen min "stille meninger", de skrives og postes, de snakkes ikke.

Og jeg må si, jeg synes det virker logisk at jeg er som jeg er. Og at jeg endrer navnet mitt. Jeg er vel bare en fan av å skille meg ut, være annerledes, og provosere. Av og til bare for å provosere. Virker det dumt? Kult, da har jeg provosert deg. Virker det smart? Takk :) Bryr du deg ikke? Sjekk innom en annen dag, så får vi se om jeg bedre klarer provosere deg. Denne bloggen var uansett mest ment som en distraksjon fra den svenske stemmen som prater sakte og kjedelig om gammel historie. Ja, jeg er på skolen. Vær så snill, ignorer skrivefeil I DETTE ENE INNLEGGET, send meg stille beskjed elns, men ikke klag over de. Jeg har skrevet hele dette innlegget uten å se, bare går fort gjennom etterpå før jeg legger ut, for "PC-lokket skal være nede!".

Until next time!
-Vladimir.